Sommertanker om ferie, fellesskap og ensomhet.

Her kommer noen ferietanker du sikkert har hørt og lest tusen ganger før. Her er intet nytt under sola! Likevel vil jeg utfordre deg til å lese videre. Det kan nemlig hende at akkurat du, som meg selv, trenger en reminder på vårt viktigste tros- og livsgrunnlag: Nåden.

For mange er sommeren godt i gang og dagene fylles av feriefølelse, familie, venner, reiseplaner, gode opplevelser og nye bekjentskaper. Iallfall er det ofte slik vi drømmer om ha det, eller tenker at "alle andre" har det i ferien sin. I tillegg ser mange av oss (meg selv inkludert!) gjerne for seg hvordan sommeren endelig skal bli dager med god tid til bibellesing og bønn. 

Men av en eller annen grunn kan det virke som at livets tendens til travelhet og svingninger av oppturer og nedturer, treffer oss om sommeren også! Og når utilstrekkeligheten og pøsregnet i juli treffer en selv, kan en fort føle seg litt ensom.. for "alle andre" lever vel sommerdrømmen?

Så kommer gjerne skammen snikende. Skammen over at man fyller dagene til randen av alle mulige gode opplevelser, men ikke får tiden vi håpet på sammen med Jesus.

Eller skammen over at ferien er helt uten planer. Ingen spennende opplevelser å vise til, ingen reiser eller lette, lyse dager i godt lag. 

Og hva liker skammen å fortelle oss?: Du er ikke god nok til å møte Jesus som du er. Du burde vært på et bedre og mer åndelig plan før du kan møte opp med Gud. Og: gjem ditt mislykkede liv for andre. Hold det for deg selv. Vent til alt er bedre før du møter opp med venner eller familie.

Og slik sniker gjerne ensomheten seg inn. Den kan være vond.

Særlig om sola skinner, merkelig nok.

En klok psykolog sa en gang at ensomhet er en viktig følelse, fordi den gir oss en lengsel etter kontakt og fellesskap med hverandre. En lengsel som kan gjøre skikkelig vondt om den forblir en ubesvart lengsel over tid. Men også en lengsel det er mulig å følge! Eller? Hmm..om bare ikke skammen sto i veien?!

En oppmuntring og oppfordring

Så hva skal til for at vi, midt i denne sommeren, kan følge lengselen etter fellesskap med Jesus og med hverandre om skammen (på ulike plan) står som et ubestigelig fjell mellom ensomheten og fellesskapet?

Den store oppmuntringen uansett hvilken side av fjellet man føler seg på: Jesus kommer oss i møte der vi er! Akkurat nå.

Dette er nåden.

Den er ny hver morgen.

En kraft som kan sprenge seg gjennom fjell av skam.

Før vi begynner å klatre selv.

Kan vi våge å tro på dette?

I kraft av den kan vi vende oss til Jesus igjen og igjen. Og i kraft av den kan vi søke inn til fellesskapet og hverandre med våre sårbare, ærlige liv. Med det som ikke ble slik vi håpet, og med det vi gleder oss over og er takknemlige for.

Skal vi denne sommeren ta imot oppfordringen, og i kraft av nåden som kommer til oss hver dag, følge lengselen etter fellesskap med hverandre og Jesus, midt i den sommeren som er som den er?

Selv skal jeg jobbe hele sommeren. Midt i det får jeg tro at Jesus er nær. Og ser jeg tilbake på x antall sommere som har vært, har ganske mange av disse vært preget av dårlig helse, lange, smertefulle dager og ensomhet. Men også dette har vært sommer. Også dette er livet! Og kanskje viktigst av alt: også slike sommere har jeg blitt møtt av nåden, fellesskapet og løftene om at ingen smerte varig evig.

Så: Hvem skal du ta en kaffe med i dag? Eller ringe? Eller snakke med Jesus om? Keep it simple! Keep it honest!

Salme 139 til dere alle.

Sommerhilsen fra stab v/ Ragnhild:)